(Bergensavisen 24/07 -2004)
Midt på Torgallmenningen står en mann i skrikende rød dress. Han prøver å presse seg gjennom en liten kleshenger. Folk snubler i handleturen, stopper opp og følger ham med halvt vantro, halvt lattermilde blikk.
– Nå ser jeg ut som en amerikansk tenåring som har fått sin første regulering, gliser Max Normal bak metallstrengen. Og vrikker den piercede brystvorten og rumpen gjennom torturredskapet. Det blir verre.
– Ikke gjør dette hjemme, advarer den britiske gjøgleren før han starter opp motorsagen.
De minste måper når han kaster den brummende sagen opp i luften. Max Normal bryter grenser. Og magien er skapt.
TILFELDIG
I dag er Max Normal kongen av Torgallmenningen. For 14 år siden satt han på et kontor.
– Jeg var sivilingeniør, men hadde ikke lyst til å være det. For mange lover og regler, sier han oppgitt.
– Det hele var tilfeldig. Jeg ble med i et lite sirkus, begynte med gateteater – og elsker det.
– Må man være litt spesiell for å bli gjøgler?
– Jeg tror ikke det. Jeg gjør jo ting som folk har lært at de ikke skal gjøre, roper høyt midt i gaten og prater tull. Men det har med sosialisering å gjøre, mener han.
– De fleste tilbringer livet med å si «jeg klarer det ikke» til seg selv. Jeg er bare en normal fyr, flirer Max Normal.
Nå er det ikke så mange andre normale fyrer som tør å kaste på motorsager.
– Jeg leste alle sikkerhetsinstruksjonene, og det sto ingenting om sjonglering der, fleiper gjøgleren. Som sliter mer med et annet triks.
– Kleshengeren gjør mest vondt. Jeg begynner å bli for feit, den tar med seg et stykke av meg hver gang. Men jeg elsker komikken i det.
KJÆRESTE
Kjærlighetsaffæren med Bergen er like lite planlagt som yrket.
– Første gang kom jeg hit på måfå. I fire-fem år hadde jeg en kjæreste her. Jeg liker Bergen. Oslo kan jeg ikke fordra, erklærer gjøgleren.
Mens opptredener i Frankrike, Spania og Australia er historie, kommer Max Normal igjen og igjen til Bergen i sin hjemmelagde campingbil.
– Folk på Vestlandet har en fin holdning til livet. Bergen er favorittbyen fordi jeg kjenner den best. Og Torgallmenningen er virkelig blitt nydelig etter ombyggingen. Jeg håper Festplassen blir like fin.
Hadde det ikke vært for været, kunne faktisk briten tenkt å slå seg ned her.
– Bergen er en by der alt kan skje. Men som gategjøgler er det ingenting du kan gjøre med været. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt stående i undikken i regnet – for jeg vil ikke at dressen skal bli våt.
Men til tross for undikk-akrobatikken, har Max Normal et godt forhold til lovens lange arm.
– Jeg har gode minner fra da den gamle politimesteren gikk tur på Torgallmenningen. Han hadde kontakt med folk. Nå gjemmer politiet seg i bilene sine. Det er synd og skam.
– ELSKER FRIHETEN
– Hva synes du egentlig om bergenserne?
– De er fantastiske, sier Max Normal og klistrer på seg gjøglergliset. Han er i ferd med å gjøre seg klar til neste show.
Humorfestival-t-skjorten og den svarte buksen byttes ut med den røde dressen.
– Jeg liker å fange folks oppmerksomhet til å begynne med. Showet er nesten alltid det samme, men jeg kan improvisere.
Alvorlige, middelaldrende menn får så hatten passer.
– Vet du hvordan et smil ser ut? spør gjøgleren og formelig drar i folks smilebånd.
– Hva er det beste og verste med å være gjøgler?
– Det beste er jentene. Og det er moro, smiler han og slår på sjarmen.
– Det verste er å bli slått ned. Det var en finne som dro til meg en gang. Det – og regnet.
– Hva hvis du har en dårlig dag?
– Det er utrolig vanskelig. Du må være så motivert. Av og til er det siste jeg vil, å tøyse og tulle. Men det er blitt en livsstil. Jeg elsker friheten. Jeg kunne aldri hatt en vanlig jobb, sier Max Normal.
Med undertittelen «absurdly abnormal».

source: http://www.ba.no/puls/article1191382.ece